Det er mange ting man kan kontrollere ved hjelp av god viljestyrke og et brennende ønske. Man kan begynne å trene og spise sunt, man kan lese dag og natt og oppnå toppkarakterer. På mange arenaer handler det om å være sterk dersom du skal gjøre det bra og hjelpe deg selv. 

På noen områder handler det ikke om styrke i det hele tatt.

 

For noen ukers tid siden leste jeg i kommentarfeltet til Fotballfrue, litt uvisst hvorfor. Kom over dette spørsmålet med svar, og det kjentes som et slag i magen. Ikke bare fordi en av landets største bloggere har en slik holdning til depresjon - men fordi det går opp for meg at hun sannsynligvis ikke er alene om dette synspunktet.

Depresjon er en stemningslidelse som kan ha utallige årsaker. Depresjon påvirker og blir påvirket av nevrotransmittere dypt inne i hjernen, blant annet dopamin og seratonin(hvorfor tror du SSRI, som påvirker seratoninnivået, har vist seg effektiv i mange tilfeller?). Depresjon kan påvirkes av størrelsen på hippocampus(som regulerer følelser og prosesserer minner) og genmaterialet ditt så vel som av ytre faktorer, og det er en tilstand som rammer utallige mennesker i dag. Depresjon kan ikke sammenlignes med en røykavhengighet du ikke er sterk nok til å kvitte deg med. Depresjon er ikke noe man lar seg selv synke inn i, det har millioner av årsaker og det tar liv. Depresjon har ingenting på denne jord å gjøre med mangel på personlig styrke. 

Jeg har forståelse for at ikke alle har kontroll på belønningssystemet i hjernen og det limbiske system. Man kan ikke forvente at mannen i gata skal forbinde depresjon med en ubalanse i kroppens nevrotransmittersystem. Ei heller er dette alt depresjon handler om. Det jeg mener man kan forvente, er at mennesker som tydeligvis ikke har personlig erfaring med depresjon, som åpenbart ikke har kjent det på kroppen, uttaler seg på en så hårreisende måte om emnet.

Nå har depresjon aldri vært noe jeg har slitt primært med - det var spiseforstyrrelsen som skapte det uendelige kaoset i hodet, og som gjorde meg mer eller mindre deprimert. Spiseforstyrrelsen tok dermed også med seg depresjonen i grava. Jeg sier derfor ikke at jeg er noen ekspert på temaet selv, men er det en ting jeg har oppfattet i løpet av all puggingen av stemningslidelser i høst, så er det at det virkelig ikke handler om styrke.

Becks kognitive triangel - depresjonens briller å se verden gjennom.

Det handler ikke om å prøve å leve for seg selv når man ikke synes man fortjener å leve. Det handler ikke om å prøve å leve for familien din når du virkelig, uten skygge av tvil, tror de hadde hatt det bedre uten deg. Å be en deprimert person om å se de positive tingene i livet - det er som å be en blind person om å...bare se. Det finnes ingen enkle årsak-virkning-relasjon for hvorfor noen mennesker blir psykisk syke, og hvorfor noen forblir friske på tross av mange vonde hendelser. Om du, kjære Fotballfrue, på tross av mange vonde hendelser aldri har vært deprimert, vil jeg anbefale deg å lese litt om recilienceforskningen, og heller bygge forklaringene dine på noe av dette.

Depresjon er kjennetegnet av ekstrem følelse av håpløshet, hjelpeløshet, lavt selvbilde og konstant massiv skyldfølelse. Det preges av konsentrasjonsvansker, søvnforstyrrelser, selvmordstanker og nedsatt appetitt. I de sykeste tilfellene kan det skape psykose - det finnes mennesker som har ment å kjenne lukten av sitt eget råtne kjøtt fordi de "var råtne fra innsiden og ut". Jeg vet ikke med deg, men jeg ville ikke bedt dem om å se det fra den lyse siden...

Så hva skyldes egentlig depresjon? Vel, i mange tilfeller kan det handle om tap og konflikter, personlige nederlag, overgrep og andre vonde hendelser. Dette er ting som mange mennesker dessverre opplever i løpet av livet, og er ikke ene og alene skyldig i en depresjon. Mangelfulle strategier for følelsesregulering, eller et voldsomt sinne rettet mot seg selv kan være personlige egenskaper som spiller inn. Mange opplever ting eller blir oppdratt på en måte som skaper et bilde av hendelser som ukontrollerbare og farlige - et fenomen kalt lært hjelpesløshet. På toppen av det hele er det gjort mye forskning på arvbarhet, og det pekes på en skummel arvelighet for stemningslidelser generelt, da særlig bipolare lidelser. 

Etter å ha lest mye biologisk psykologi i høst har jeg begynt å se på hjernen som utrolig skjør. Det er så mange deler, så mange mekanismer, så mange strukturer, hormoner og funksjoner som skal klaffe. Noen ganger går det galt, det sier seg selv. Noen ganger går alt galt, og det er ikke noe du kan forhindre ved å tenke at du "bare må være sterk". 

Nei. Neineinei. Jeg merker jeg blir skikkelig lei meg innvendig når jeg tenker på hvordan et utsatt eller allerede deprimert menneske ville tolke et slikt utsagn. Antar at jeg kunne skrevet en bok om temaet, men skal prøve å komme til poenget. Jeg sier ikke at depresjon er umulig å bli kvitt, for det er alltid håp. Jeg sier bare at for mange kan det være helt, fullstendig umulig å se det håpet. Kanskje hjelper det for enkelte å tenke i de baner som Fotballfruen snakker om, men da er du sannsynligvis ikke spesielt sårbar for å utvikle en depresjon i utgangspunktet. Det jeg vil frem til, er vel at vi er komplekse individer. Vi har utrolig ulike forutsetninger. Den sammensetningen av årsaker som fører frem til en psykisk sykdom, må behandles og omtales med respekt.

Det eneste jeg ber om, er litt ydmykhet når man snakker om ting man ikke helt forstår seg på. Det er farlig å fremstille sine erfaringer og mestringsstrategier som fakta.

Jeg kommer forresten ikke til å spørre hva dere mener om dette, men dere må gjerne fortelle meg hvor enig dere er med meg, altså! Opprettet forresten en ny kategori, "psykisk" - hva tenker dere om det?